Jeg har skrevet en masteroppgave om pasientspesifikke mål og målprosesser. Pasientspesifikke rehabiliteringsmål gjenspeiler noe som er viktig å opprettholde eller oppnå for pasienten. Målene kan være utformet av pasienten selv eller i samarbeid med helsepersonell på en likeverdig måte. Eksempler på dette kan være: «Innen januar vil jeg være tilbake i 60 % arbeid», «Jeg vil lære meg tre tankemåter som demper stresset når dagsformen er uforutsigbar», «Jeg vil kjøre bil fortsatt» eller «Jeg vil følge et tilpasset treningsprogram for å greie fjellturen i august.» Begrepet målprosess omfatter en innledende samtale om aktuelle målområder, valg og spesifisering av mål som er relevante i samarbeidet mellom pasient og helsepersonell, planlegging og gjennomføring av tiltak fra ulike faggrupper og evaluering av om målene er nådd.
Er det forskjell på teori og praksis?
Mål og tiltak med utgangspunkt i pasientens prioriterte behov og erfarte konsekvenser av langvarig sykdom, er anbefalte virkemidler for å få til en effektiv rehabiliteringspraksis. Dette er framhevet i sentral rehabiliteringsteori og helsepolitiske føringer. Jeg ble nysgjerrig på om pasientspesifikke målprosesser også var rapporterte virkemidler i studier som målte effekt av tverrfaglig rehabilitering.
I arbeidet med masteroppgaven sammenlignet jeg tekstinnholdet i 22 studier som evaluerte effekt av rehabilitering som minst to yrkesgrupper deltok i. Studiedeltagerne var voksne med langvarige sykdommer eller plager i muskel- og skjelettsystemet. Metodene jeg brukte kalles systematisk oversikt og teoridrevet innholdsanalyse. Artiklene var publiserte i perioden 1997 til 2012 og alle hadde det samme forskningsdesignet (randomiserte kontrollerte studier).
Resultater
Jeg fant ut at individuelle rehabiliteringsmål er lite synlige i effektstudier som handler om tverrfaglig rehabilitering ved langvarig sykdom eller plage i muskel- og skjelettsystemet. Rehabiliteringsmål som var definert av helsepersonell eller organisatoriske faktorer var beskrevet i alle studiene. Bruk av rehabiliteringsmål som var påvirket av den enkelte pasienten var beskrevet i klart færre artikler. Kun 36 prosent av studiene inneholdt beskrivelser av at pasientene hadde vært involvert i å fastsette mål og målrettede tiltak i sin egen rehabiliteringsprosess.
Hva kan vi bruke resultatene til?
Resultatene kan bety at ideologiske og politiske føringer om pasientmedvirkning i målprosesser ikke er godt forankret i konkret praktisering av tverrfaglig rehabilitering. Det kan også bety at pasientspesifikke målprosesser faktisk har blitt praktisert, men ikke vurdert som viktig nok til å beskrives når studien rapporteres i et tidsskrift. Det kan være aktuelt for alle som jobber med rehabilitering å styrke praktisering av pasientspesifikke mål, i kombinasjon med mål som er definert av helsepersonell.
REVMAbloggen 