Hvordan påvirker ultralyd effekten av kortisoninjeksjoner, og er klassifikasjonskriteriene for leddgikt for strenge for seronegative pasienter? Det har stipendiat ved Revmatologisk avdeling på Diakonhjemmet Sykehus, Lena Bugge Nordberg, forsket på i sitt doktorgradsprosjekt.
I sitt prosjekt har Lena Bugge Nordberg brukt data fra den store ARCTIC-studien, ledet av Revmatologisk avdeling på Diakonhjemmet Sykehus, hvor 238 pasienter med leddgikt deltok. Hun har sett nærmere på effekten av kortisoninjeksjoner, og kriteriene som brukes når man klassifiserer pasienter med leddgikt. Bugge Nordberg stiller spørsmål ved om kriteriene er så strenge at ikke alle «seronegative» leddgiktpasienter oppfyller kriteriene.
Er kortisoninjeksjoner mer effektive hvis man bruker ultralyd?
Pasienter med leddgikt får ofte satt kortisoninjeksjoner i betente ledd for å få ned betennelsen (inflammasjonen). I ARCTIC-studien satte man kortisoninjeksjoner i alle betente ledd. Når man skal identifiserer betente ledd kan det gjøres ved at legen kjenner på hvert enkelt ledd og finner de som er hovne, men man kan også i tillegg bruke ultralydundersøkelse til å identifisere betente ledd. En del av Bugge Nordbergs doktorgradsprosjekt har vært å se på om det er mest effektivt å bruke ultralyd for å identifisere de leddene med betennelse, eller om det er like effektivt å sette kortisoninjeksjon i ledd som kun var identifisert ved vanlig klinisk undersøkelse.
– Vi fant at det var mest effektivt å sette injeksjon i de leddene hvor man fant betennelse ved hjelp av ultralydundersøkelse. Studien viser at ultralyd kan være et godt verktøy til å velge ut de leddene man bør sette injeksjoner i, sier Bugge Nordberg.
Her kan du lese studien om ultralyd og injeksjoner.
Er det verdt det?
Behandlingen av leddgikt har tatt kvantesprang de siste tiårene, og i dag er behandlingen så bra at mange leddgiktpasienter kan bli helt symptomfrie. Ny-diagnostiserte leddgiktpasienter følger et nøye planlagt behandlingsopplegg med tett oppfølging, gode medisiner og et mål om at de skal bli symptomfrie. Til tross for dagens behandlingsopplegg er det mange leddgiktpasienter som får gjennomført mange kortisoninjeksjoner. Bugge Nordberg spør seg om alle disse injeksjonene er nødvendige.
– Disse injeksjonene kan være ubehagelige for pasientene og noen få opplever bivirkninger. Før, da man ikke hadde så gode medisiner og behandlingsopplegg som nå, var kortisoninjeksjoner viktigere. Nå kommer dette i tillegg til en svært god behandling som ligger i bunn, forteller Bugge Nordberg.
Bugge Nordberg mener det må mer forskning til på dette feltet. Kanskje er det slik at betennelsen i leddene ofte ville forsvunnet på sikt, uten bruk av kortisoninjeksjoner, på grunn av det gode behandlingsregimet som disse pasientene nå følger.
– Hovedkonklusjonen er uansett at dersom man skal sette en injeksjon bør det gjøres i de leddene som har best effekt av det, og da kan ultralyd være et nyttig verktøy til å velge ut de leddene, sier Bugge Nordberg.
Nye klassifikasjonskriterier for leddgikt
Man deler leddgiktpasienter inn i to grupper: seronegative og seropositive. Seropositiv vil si at pasienten har antistoffer i blodet, ACPA og/eller Revmatoid faktor. Når legen finner disse markørene i blodet er det et tegn på at pasienten har leddgikt. Noen av leddgiktpasientene har ikke disse antistoffene i blodet, og denne gruppen kalles seronegative.
– Tradisjonelt har ikke seronegative pasienter blitt sett på som like syke som seropositive. Å ha disse antistoffene i blodet har for eksempel vært forbundet med flere skader i leddene og dårligere prognose, sier Bugge Nordberg.
Når man skal klassifisere en person med leddgikt gjøres det etter en standardisert metode, basert på internasjonale retningslinjer. Diverse undersøkelser gir forskjellige poeng som man så slår sammen. Dersom man kommer over en viss poengsum klassifiseres det som leddgikt. I 2010 kom det nye retningslinjer for klassifisering av leddgikt som kalles ACR/EULAR-kriteriene.
– De nye kriteriene gir mange poeng for å ha antistoffene Revmatoid faktor og ACPA i blodet, forklarer Bugge Nordberg.
Dersom man er seronegativ får man ikke disse poengene, og man må da få flere poeng et annet sted for å oppfylle klassifikasjonskriteriene. Hvis man er seronegativ må man ha minst ti påvirkede ledd for å få nok poeng.
– I praksis vil det si at seronegative må ha flere betente ledd enn seropositive for å oppfylle kriteriene. I ARCTIC-studien måtte pasientene oppfylle de nye kriteriene for å kunne delta i studien. Vi fant at de seronegative pasientene hadde betydelig høyere sykdomsaktivitet enn de seropositive da de ble med i studien. De nye kriteriene kan være årsaken til dette.
Bør kriteriene revideres?
– Det kan være en svakhet ved disse kriteriene, og det kan bety at klassifikasjonskriteriene er for strenge for de seronegative pasientene. I praksis følges ikke ACR/EULAR-kriteriene slavisk i klinikken, så det kan godt være at man får leddgiktdiagnosen som seronegativ også uten så mange betente ledd, men disse kriteriene følges ofte strengt når det kommer til forskningsprosjekter. For å få god behandling i fremtiden bør man også være en del av dem det har blitt forsket på.
– Jeg håper doktorgraden kan bidra til mer oppmerksomhet rundt seronegative pasienter, og at den bidrar til en diskusjon om hvorvidt kriteriene fra 2010 er gode nok, avslutter Lena Bugge Nordberg.
Nysgjerrig på mer om forskning?
Da kan du lese om Nina Paulshus Sundlisæters forskning på om leddgiktpasienter uten aktiv sykdom bør slutte med medisinene, Ulf Sundin som forsker på bildediagnostikk av leddgikt eller Pernille Steen-Pettersen som forsker på håndartrose og smerter.
REVMAbloggen 